Ummæli av Loftar tú mær / Review of Will You Catch Me?
Hetta ummæli kom, tá bókin var tilnevnd Barna- og ungdómsheiðursløn Norðurlandarásins:
Før fallet | Barnebokkritikk.no. Skrivað hevur Egon Låstad, grafiskur designari, tann 15. oktober 2020.
Før fallet
For femte gang er den færøyske kunstneren Rakel Helmsdal nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris – denne gangen for bildeboken Loftar tú mær? med den danske tittelen Griber du mig? Verket løfter frem sorgbearbeiding hos barn.
Boken har røtter i folkeeventyr og folklore og har et allmenngyldig budskap som gjør at den kan leses med utbytte av mange. Fortellingen følger en søskenflokk på tre som sørger over oldemorens bortgang.
Spennet i alder beskriver hvor ulikt sorg kan materialisere seg hos barn; den yngste gutten i tre-fireårsalderen er tilstedeværende i øyeblikket, mens storebroren i tenårene har henfalt til dype tanker og glemmer å passe på de andre. Søsteren på åtte år snubler inn i en forestående ulykke mens hun leker. Når dragen hennes setter seg fast i treet oppdager hun at lillebror er i ferd med å hoppe. Over dem kretser mørke kråker.
Alvorstung tematikk
Også de tidligere nominerte bøkene til Helmsdal tar opp vanskelig tematikk. Ungdomsromanen Hon, sum róði eftir ælaboganum som ble nominert i 2017 tematiserer hemmeligheter og selvmord, og fjorårets nominerte Miljuløtur viser blant annet fotografier av døde barn. På tross av tematikken inntar forfatteren et oppløftende perspektiv.
Helmsdal er også nominert to ganger som medforfatter av den islandske bokserien om Veslemonster og Storemonster, som gis ut på Skald forlag i Norge. Bøkene gir innsikt i hvordan relasjonen mellom liten og stor oppleves fra barnets ståsted.
Perspektivrik bok
Søskenflokken i Loftar tú mær? er basert på forfatterens egne barn. Portrettene er nyanserte og føles autentiske. Barneperspektivet får råde på hele tre forskjellige nivåer i boken. Først ved at den samme historien gjenfortelles fra hvert av søsknenes synsvinkel, dernest i måten søskenflokken samhandler i det endelige kapittelet. Også treet gir et økt perspektiv. Når lillebroren ser ned på storesøsteren sin gjør han nemlig en viktig oppdagelse. «Sett her oppe fra er hun ikke større enn han».
Manifestasjonen av karakterene er fengslende. Kort fortalt minner de om fuglemennesker, med svarte øyne og kropper som er hvite og skjelettlignende. Figurdesignet kan minne om de animerte dukkene i den prisbelønte tyske kortfilmen Balance fra 1989 av Wolfgang and Christoph Lauenstein. Sammenligningen er relevant da Helmsdal selv er dukkemaker.
Ved siden av forfattergjerningen har Helmsdal de ni siste årene arbeidet som dukkemaker og teaterforteller. Håndverket overfører hun til boksidene. Bildene i boken er ikke illustrert i tradisjonell forstand, men består i stedet av digitale collager hvor kunstneren kombinerer avfotograferte objekter og håndlagde rekvisitter med alt fra visnede roseblader til håndmalte fugler.
At det tekniske preget på bildemanipulasjonene til dels skjemmes av en grøtete oppløsning betyr lite da de fysiske rekvisittene og arrangementet på oppslagene tjener en vellykket poetisk funksjon. Hvert eneste element på sidene betyr noe.
Personifisert sorg
Dukkene til Helmsdal er bygget som fugleaktige mennesker med håndsydde tekstiler til plagg. Figurene mangler ansiktsuttrykk, slik at kroppsspråket kan bestemme hva de skal uttrykke. Det åpne ved figurene gjør det enkelt å identifisere seg med dem. Teksturen på tekstilene er så taktil at man får lyst til å ta på dem.
Oppslagene i boken er fotografert ovenfra. Fugleperspektivet gir leseren en følelse av å sveve over boksidene, omtrent som kråkene som kretser rundt treet. Eller kanskje det er oldemorens sjel som fortsatt vokter over etterfølgerne sine. Sistnevnte tolkning sammenfaller med fortellerstemmen i teksten, som ser alt og vet alt.
Gjennom den allvitende fortellerstemmen får leseren innsikt i informasjon både innenfor og utenfor figurene. Lillebror koser seg eksempelvis med kjeks han tror han har stjålet, men moren hans har egentlig sett det og latt det passere fordi hun vet at han trenger trøst.
Det er vanskelig å ikke kjenne omsorg for de fuglelignende vesenene i boken. Når barnefigurene strekker seg mot treet, strekker de seg samtidig mot leseren.
Et tornet tre
Ifølge kunstneren startet fortellingen med at hun ønsket å lage et tre i metall. Den skulpturelle utførelsen av idéen er sterk, med harde, kalde og spisse materialer som åpner for ulike fortolkninger av tresymbolet. På de nakne greinene henger det tannhjul og deler fra et mekanisk urverk.
Treet som symbol knyttes gjerne til evighet og liv. Helmsdals tre av piggtråd og metallstrenger har et foruroligende preg som kobler det til døden.
Gjennom enkle symboler som en drage og en brønn knyttes treet og de tre figurene til hvert sitt element. Storebroren gråter den tomme brønnen full, helt til vi ser oldemoren speile seg i vannet – enda et tegn på at hun kanskje svever over ham. Søsteren lykkes i å påkalle en personifisert vind med dragen sin, som hun siden ofrer til himmelen. Lillebroren sentreres gjentatte ganger i en skjematisk fremstilling av solen. Treet er forankret i jorden.
Både levende og døde står klar til å ta imot den fallende når det topper seg i siste kapittel. Mellomposisjonen fra treet leder to veier.
Anmeldelsen av denne boken er basert på den færøyske originalutgaven og en dansk oversettelse i pdf-format.
